"Super, super-Ray, super, super-Ray, super, super-Ray, super-Raymond Kvisvik!" Sånn låt det på Brann-stadion da Raymond Kvisvik kom innpå for Fredrikstad mot Brann tidligere denne sesongen. Nei, det var ikke Fredrikstad-supporterne som laget slikt leven, det var Brann-fansen som hyllet en legende. Dette sier litt om hvor stor Kvisvik er, og hva han har gjort for Brann og Bergen.
Raymond Kvisvik ble født den 8. november, 1974 i Sarpsborg. Fra han var bare en neve stor, var drømmen å spille fotball. Da helst i utlandet. Favorittlaget var og er West Bromwich. Kvisvik har på mange måter gått mot strømmen. Ikke bare når det gjelder favorittlag, også levemåte. Mange har kritisert han fordi han er kraftigere enn andre fotballspillere. Jeg synes Kvisvik er modig. Han vil leve livet - både på og utenfor banen. Hva så om han tar seg en lørdagspils og en pose chips når han leverer som han gjør på fotballbanen?
Mannen med den enorme venstreslegga er en koselig mann utenfor banen også, låter det til. I Brann var han alltid den som fant på ablegøyer, noe jeg er sikker på at han gjør i Fredrikstad også. Artige påfunn er noe han liker. Han er ikke en person som tar seg selv høytidelig, noe som smitter over på andre. I Doddos musikkvideo av Brann-sangen "Det skal skje", kan man blant annet se Kvisvik. Doddo synger noe sånt som: "det skal skje at Kvisvik leser en bok, på flere hundre sider". Så ser man Kvisvik stå med en Donald-pocket i hendene, nærmest forvirret. Det er en typisk Kvisvik-ting. Han ble en gang spurt om hva han ville likt at Gud sa i det han ankom himmelen, om den da finnes. Da svarte han: "damer til høyre, travløp til venstre".
Han debuterte i Eliteserien så "sent" som i 1998. Da var han Moss-spiller, og gjorde neppe skam på den gule trøya. Der var han svært delaktig i at de rykket opp, og utmerket seg allerede da med sin følsomme venstrefot og et utmerket blikk for spillet.
Det er klart dette skaper interesse fra andre klubber. Sommeren samme året ble han hentet til Bergen. Den beste klubben i norges nest største by lå på den tiden sisteplass, og det var krisetendenser i Bergen. Sammen med Kvisvik ble også Svante Samuelsson hentet inn, og begge skulle markere seg kraftig i årene fremover.
Brann hevet seg etter en kanonsterk høstsesong, og klatret til 6. plass. Kvisvik etablerte seg raskt som en publikumsfavoritt på Stadion, noe han er den dag i dag. Flotte pasninger og vakre langskudd fenget Bergenspublikummet.
Mange vil nok si at Kvisvik stagnerte litt etter en flott første-sesong i Bergen, men jeg vil si meg uenig. Han hadde en del skadeproblemer, noe som hemmet han, men han var en av Branns viktigste spillere i de to neste sesongene da klubben hadde en formkurve som pekte oppover. Det resulterte i en bronsemedalje i 1999 og sølv den påfølgende sesongen. Brann var igjen tilbake der de hører hjemme, i toppen av norsk fotball. Samme sesong som sølvet ble tatt, fikk Kvisvik sin første landslagskamp i en turnering på La Manga.
Selv om Kvisvik jevnlig blir angrepet på grunn av sin vekt har han alltid hatt gode perioder der han har fått trent ekstra godt. 2001-sesongen var en slik periode. Han så bedre ut enn på lenge, og markerte seg virkelig, blant annet med å score 10 mål. Brann klarte dessverre ikke å opprettholde den gode plasseringen fra året før, men Kvisvik la et godt grunnlag for å nå sin store drøm, nemlig spill i utlandet.
Våren 2002 skjer det. Det østerriske topplaget Austria Wien melder sin interesse. Kvisvik kjenner sin besøkelsestid, og takker ja til tilbudet. Oppholdet i Austria Wien ble ingen kjempesuksess, men spilletid fikk han. Det ble med 21 kamper og 3 mål fordi han etter bare en sesong ble fristilt av et Austria Wien-lag i pengenød. Da ble han straks hentet tilbake til Brann, som nok en gang trengte en frelser. De lå i bunnstriden, og hentet også inn Cato Guntveit fra Aberdeen. Laget skjerpet seg, og klarte seg til slutt uten problemer. Kvisvik ble igjen utropt til redningsmann, og popularitetsbarometeret steg til nye høyder.
Sesongen etter, nemlig 2004, skulle bli en virkelig jubelsesong for Brann og Kvisvik. Ikke bare løftet de seg og endte på en meget akseptabel tredjeplass i Eliteserien, men i cupen gikk de hele veien. I finalen ventet Lyn, som ble banket nesten alene av en Sæternes i kanonform.
Sommeren 2005 forlater Kvisvik igjen Brann. Etter 187 kamper og 56 mål for klubben vender han nesen hjemover til Fredrikstad. I starten på hans Fredrikstad-karriere gjorde han blandede prestasjoner, men har i det siste blitt sitt gode, gamle jeg igjen. Han leverer prestasjoner på toppnivå, og venstresleggen er like bra som før. Etter min mening presterer han så godt at han burde være aktuell for landslaget som venstrekant. Morten Gamst Pedersens prestasjoner har vært veldig varierende, men Hareide fortsetter å gi han tillit.
Kantspilleren har talenter på andre arenaer enn fotball også. Han gjør det blant annet skarpt i innebandy, der han i 2006 tok sin fjerde NM-tittel for sitt elskede Greåker FK. Han har også fire kamper for Norges innebandy-landslag. Kvisvik er også en god futsal-spiller, og har blitt tatt ut til landslaget i det også. Han var blant annet med på futsal-VM i Spania.
Kvisvik klapper mot sine gamle venner på Frydenbø-tribunen. Bare minutter etter at han kom innpå har et hardkjempende Fredrikstad-lag klart å skaffe seg en corner. Kvisvik er et soleklart førstevalg i de fleste klubber når det kommer til dødballsituasjoner, og jogger ut til cornerflagget for å ta det. Ballen blir, på ekte Kvisvik vis, skrudd inn i feltet. Den lander perfekt på bannebrasken til Piroja....MÅL! 
Raymond Kvisvik - Mannen og fotballspilleren
Lineærmodus
